Befolkning og familie
Flervalg
Leksetest
Innenfor grensene fra 1660 mener vi at det i 1660-årene levde ca.
Omkring 1660 begynte styresmaktene å innhente opplysninger om hvem som kunne bli soldater og matroser, og sørget for at det ble satt opp lister over alle norske menn. (Listene ble følgelig kalt manntall.) Resultatet av disse tellingene var en strengt bevart hemmelighet for samtidens mennesker. I ettertid har manntallene gitt holdepunkter for å beregne det samlede folketallet i Norge. Kjønnsfordelingen i folketellingen i 1801 var 110 kvinner per 100 menn. Dette forholdstallet er blitt brukt til å beregne folketallet når en bare har registrert menn.
Manntallet i 1663 er faktisk det eldste bevarte manntallet i verden for et helt land. Det inneholder opplysninger om gårder og husmannsplasser, navn og alder på oppsitterne og de mannlige medlemmene av deres husstand. Dette manntallet har gitt oss grunnlag for å anta at folketallet var omtrent
En ny telling av den mannlige befolkningen ble gjennomført i 1701. Dette manntallet er satt opp omtrent på samme måte som i 1660-årene, og vi mener at folketallet nå hadde økt til
I 1769 ble det prøvd for første gang å gjennomføre en folketelling som omfattet samtlige innbyggere, både barn, kvinner og menn. Den viste at befolkningen hadde nådd
Bare 32 år senere ble et nytt kjempemessig registreringsarbeid gjennomført. Folketellingen av 1801 er en svært pålitelig kilde og viste at folketallet var kommet opp i
Folketall og levevei i 1801
Ulik folkevekst
I siste halvdel av 1600-tallet slo torskefisket feil i Nord-Norge, og mange sultet i hjel. Myndighetene kunne selvsagt ikke gjøre noe for å øke fiskekvantumet, men forsøkte i det minste å redusere fiskernes gjeldsbyrde hos kjøpmennene i Bergen. Det ble derfor bestemt at den gamle og tyngende gjelden skulle strykes fordi den truet fiskernes liv og helse.
Bosetning i Finnmark 1700
Også andre ble sendt nordover mot sin egen vilje. Dette gjaldt arbeidsledige og friske folk som oppholdt seg i Bergen og skaffet seg underhold ved tigging eller annen ulovlig virksomhet. Dessuten ville statsmakten gjøre det attraktivt for folk med gjeld å reise nordover. De kunne slippe unna alle krav etter å ha vært bosatt i Finnmark i ti år og deltatt i fisket.
Disse tiltakene kan ikke ha lokket mange til å fare nordover, og fattigdom og matmangel tynnet ut befolkningen som allerede var der. I desember 1719 skrev amtmann Fries at Finnmark var blitt så sterkt avfolket at mange kirkesogn lå øde. Dette skjedde til tross for at det var "skjønne fiskerier".
Først mot slutten av 1700-tallet var det betydelig innflytting til Nord-Norge. Fogden i Senja og Tromsø, Jens Holmboe, lokket folk nordover. Etter en storflom i Gudbrandsdalen og Østerdalen i 1789 lyktes det å få en stor mengde bønder derfra til å bosette seg i indre Troms. Så mange flyttet at talemålet i Bardu, Målselv og Øverbygd fremdeles preges av østlandsdialekt. Den samlede innflyttingen til det nordligste stiftet i løpet av 1700-tallet er beregnet til 18 000-19 000.
Engelskmannen Clarke om samene, 1799
De utenlandske innflytterne bosatte seg helst i de største byene. I deler av 1700-tallet var nesten hver fjerde mann som tok borgerskap i Bergen og Trondheim, født utenfor dagens Danmark og Norge. En rekke av dem drev det langt som kjøpmenn og kom ved sin rikdom og innflytelse til å sette et sterkt preg på sine bysamfunn.
Finneinnvandring til Norge
Folket i byene
På 1700-tallet var det to perioder som skilte seg ut ved høy dødelighet over hele landet. I begynnelsen av 1740- og 1770-årene oppstod det hungersnød på grunn av avlingssvikt og dyrtid. Det var over 30 000 flere døde enn fødte i perioden 1741-42, og omtrent 17 000 flere døde enn fødte i 1771-73.
1600- og 1700-tallet preges i det hele tatt av store svingninger i dødsraten. Først etter 1815 stabiliserte den seg mellom 16 og 21 promille.
Men konturene av det nye dødelighetsmønstret kan skimtes allerede ved midten av 1700-tallet. Spedbarnsdødeligheten sank, og den gjennomsnittlige levealderen økte, fra 35 år på 1600-tallet til 45 år mellom 1750 og 1800. Hva var årsakene til dette?
Årlige fødselsrater i Norge 1735-1850
Til tross for dette ble spedbarnsdødeligheten halvert mellom 1750 og 1815, noe som forklarer en stor del av veksten i folketallet i Norge. Historikerne har spekulert på årsaken til at færre spedbarn døde, men har ikke funnet et entydig svar. En årsak som har vært diskutert, er at koppevaksinen ble utbredt. Denne vaksinen ble imidlertid påbudt først i 1810, og endringene i barnedødeligheten inntraff før den tiden. Det kan dessuten nevnes at koppene i Sverige høyst var ansvarlig for 8 prosent av alle dødsfall i tiårene mellom 1751 og 1800, og det er usannsynlig at kopper førte til flere dødsfall i Norge.
Sverige og Danmark ble rammet av pest i 1710-11, og den forordningen som ble utstedt i forbindelse med pesten, viser at myndighetene hadde fått større forståelse for hvordan sykdommen spredte seg. De nøyde seg ikke lenger med å innføre bots- og bededager for at folk skulle be om å bli spart for "Guds straffesverd". Folk ble advart mot å berøre sengeklær og klesplagg til dem som hadde pest. Rom der syke hadde oppholdt seg, skulle forsegles. Ingen skulle ta klærne av pestbefengte lik, og de som hjalp til med begravelsene, måtte strø ulesket kalk på de døde kroppene. Folk skulle holde seg unna store sammenstimlinger, og de skulle sørge for at gater og hus ble holdt skikkelig rene.
Pest
Omkring 1740 ble det satt i gang opplæring av kirurger og leger (medisinere) ved universitetet i København. Studentene fikk praktisk innføring i anatomi ved at de dissekerte lik. Blant annet ble kroppene til henrettede forbrytere stilt til disposisjon for dem.
Ingen fikk lenger virke som kirurg eller lege uten at de hadde universitetseksamen i faget. I byene ble det innrettet sykehus, men det er ingen grunn til å tro at dette fikk noen positiv innvirkning på folketallet. Dårlige hygieniske forhold gjorde det temmelig risikabelt å havne på sykehus fordi smitte spredte seg så raskt fra seng til seng.
Kan noe av økningen i folketallet skyldes bedre ernæring? Vi vet at poteten var kjent i Norge fra tiden omkring 1750. På Sør- og Vestlandet var dødeligheten høy i 1740-årene, men lav i 1770-årene. Noen har ment at de demografiske krisene (det vil si at det døde langt flere enn antall fødte) forsvant først i sør og vest fordi poteten slo igjennom tidligst her. Men for landet som helhet holder ikke denne forklaringen. Poteten hadde nemlig liten betydning for kostholdet før 1815. Det er beregnet at bare 6 prosent av energitilskuddet fra jordbruket kom fra poteten så sent som i 1809. Størstedelen av kosten bestod fremdeles av korn- og melprodukter, kjøtt, melk og fisk. Vi mangler altså fortsatt sikre svar på hvorfor folketallet økte så sterkt etter 1750.
Mat og drikke
Kvinnene hadde som regel arbeidet i flere år som tjenestejente før de giftet seg. En allsidig praksis fra slik tjeneste var svært nyttig for den som ble matmor. I mange tilfeller var hun alene om ansvaret for hjemmet og måtte lite på sin egen innsikt. Husbonden kunne for eksempel være borte i lange perioder på fiske eller i utenriksfart på skip.
På 1700-tallet ventet husmannskvinnene i Rendalen fem år lenger med giftermål enn dem som giftet seg med gårdbrukere. Bøndene fikk gjennomsnittlig fem barn, mens husmenn fikk færre enn tre. Fattigdom og få barn hørte altså sammen.
Hvem fikk flest barn?
Mulighetene til å slippe unna denne straffen var størst for menn. De kunne befri seg fra farskapet ved å avlegge ed på at de ikke var barnefaren, og menige soldater slapp straff for sitt første barn utenfor ekteskap. Menn som hadde penger, kunne kjøpe seg fritak eller betale noen for å ta på seg farskapet.
Kongen kan omstøte dødsdom
Noen har forklart det økte tallet på "uekte" barn mellom 1760 og 1800 med bedre levevilkår og at enslige mødre derfor kunne klare seg bedre enn før. Men økningen kan også skyldes at folk ikke hadde råd til å gifte seg. Det ville i så fall bety at et barn som ellers ville ha blitt registrert som for tidlig født i ekteskap, nå ble "uekte" født.
Moren og hennes familie bar ansvaret for et barn født utenfor ekteskap. Det var først i 1763 at myndighetene påla barnefaren å bidra til oppfostringen fram til barnet var ti år gammelt. I 1790 ble det bestemt at fedre som neglisjerte denne plikten, skulle settes i arbeid i en forbedringsanstalt eller i tukthus.
Fra Knut Sprauten: Spor i tid. Norge før 1850, aschehoug 1997
